Aldri har paradokset i kampen mellom kapital og miljø vært enklere å forstå!
I 2022 skal frivilligheten feires – men det gjelder ikke dersom man driver med strandrydding på ideell basis – for idealisme og frivillighet skal byttes ut med profitører, kommersiell virksomhet eller statlige aktører – og mer byråkrati – på bekostning av et renere og plastfritt hav.
Myndigheter og premissgivere prioriterer ikke rene strender – men profitt for noen få!
Forfatter: Rolf-Ørjan Høgset, strandrydder og styreleder i In The Same Boat
De siste årene har Norges befolkning og de som bor og ferdes langs kysten for gledens og opplevelsens skyld, på frivillig basis ryddet minst 10 000 tonn plastsøppel langs Norges langstrakte kyst.
Kanskje er tallet dobbelt så høyt, for det er nok ganske mange som har ryddet, uten å registrere fangsten. De frivillige i “min” organisasjon, foreningen In The Same Boat, har alene ryddet 1100 tonn i perioden 2017 til mai 2022.
Å rydde “rek” er noe vi nordmenn har gjort i mange årtier, ikke bare fordi vi ønsker at det skal være rent og pent rundt oss, men fordi vi har lett etter skatter og ting som kan brukes eller som har verdi.
Vårryddedagen har dessuten vært et trivelig, sosialt, holdningsskapende og populært avbrekk for skoler, barnehager og til og med bedrifter, som har deltatt både på kyst og innland.
Men så kom pengene, propaganda og profitører…
I løpet av de siste årene har plasten i havet også ført med seg penger – store penger! I Norge brukes det nå milliardbeløp hvert år under merkelappen “marin forsøpling”.
Plasthvalen på Sotra, ny forskning, internasjonale avtaler og press fra miljøbevegelsen har bidratt til å sette plast havet på agendaen. Plast i havet har fått anerkjennelse som et av våre største og mest alvorlige miljøproblem.
I tillegg til at flere av regjeringens departement har sine egne etater og prosjekt med øremerkede midler i statsbudsjettet, og Norge deler ut millioner til miljøtiltak som internasjonal bistand, finnes det nå både offentlige og private tiltaksmidler der man kan søke om økonomisk støtte til å rydde plast.
Plutselig vil næringslivet også ta “ansvar”
Dermed har det også blitt interessant for næringslivet å “ta ansvar” for sin egen forsøpling, og de største kildene til finansiering er til og med spesialtilpasset nettopp for næringslivet – og ikke miljøbevegelsen, som frem til nå har tatt ansvaret.
Er dette tilfeldig, eller en del av en større plan, drevet av en ambisjon om økonomisk gevinst og profitt for noen få? – Finansiert av skatter og avgifter betalt av deg og meg, av befolkningen?
Etter tiår med ignorans, ansvarsfraskrivelse og plassering av skyld på noen andre eller forbruker, ønsker næringslivet nå å delta i arbeidet med å rydde plast langs kysten – og det med god bunnlinje.
Nå som det er mulig å få betalt for å rydde opp, har både aktører fra de maritime næringene og “konsulentbransjen” engasjert seg.
Etter litt graving, detektivarbeid og søknad om innsyn i offentlige dokumenter, viser det seg at planene om å bygge kommersielle strukturer knyttet til strandrydding og tiltak mot marin forsøpling har eksistert i hvert fall tilbake til 2014 og kanskje lenge før.
For å lære mer om dette har vi blant annet søkt innsyn i dokumenter fra Klima og Miljødirektoratet som omhandler tiltak mot forsøpling mange år tilbake – brev, notater og møtereferat.
Det har ikke vært enkelt å finne informasjon. Vi har blant annet blitt nektet innsyn begrunnet med offentlighetsloven § 20, 1. ledd bokstav b som gir rett til unntak ”av omsyn til Norges utanrikspolitiske interesser”.
Vi har brukt vår rett til å klage på sensuren for å få ut dokumentene, og fått gjennomslag for dette, og dermed hatt tilgang til både sensurerte og usensurerte dokumenter, som i praksis ikke viser annet enn at næringslivet faktisk har vært med i prosessene med å definere de “offentlige tiltakene” og dermed beskyttet sine økonomiske interesser.
Dette er i seg selv hverken unaturlig eller klandreverdig, men det viser kapitalens og næringslivets grunnleggende drivkraft!
Propaganda og udokumenterte påstander
Da det ble klart at det ville komme internasjonale krav om tiltak mot plastforurensning og om høyere gjenvinningsgrad, bl.a. gjennom EU-direktiver, og at det skulle etableres skatter og avgifter knyttet til plastens omløp, som igjen skulle brukes til tiltak mot forsøpling, meldte interessen seg enda sterkere og også i mer offisielle former, både fra de store næringslivsorganisasjonene og gjennom byråkratiet – nå ble det plutselig viktig å ta ansvar, og etablere systemer, beredskap og nærmest en helt ny sektor – strandryddebransjen!
Næringslivet og deres interesseorganisasjoner har av naturlige årsaker lagt mye arbeid i å legge til rette for tilbakeføring av disse skattene og avgiftene til egne medlemmer og egen næring, samtidig som det kjempes mot kostbare og ressurskrevende pålegg og krav om avfallshåndtering og gjenvinning.
Det er også naturlig for byråkratiet og statlige og offentlige aktører å forsøke å styrke og utvide seg selv, samtidig som miljøbevegelsens rolle er å være en motkraft, som taler naturens stemme og interesse.
Kampen står mellom næringslivet, byråkratiet og miljøbevegelsen, men mens næringslivet og byråkratiet ofte står side om side, er miljøbevegelsen i praksis stengt ute. Miljøorganisasjonene blir ikke invitert inn i utvalg og styrer, der de store avgjørelsene blir tatt – hverken meninger eller kompetanse blir hørt.
De kommersielle aktørenes og byråkratiets budskap, som er tiltenkt å forsvare omfattende bruk av skattepenger og andre midler til kommersiell strandrydding, har vært at frivilligheten ikke strekker til, og at det er nødvendig å bygge store strukturer og bruke hundrevis av millioner kroner.
Presentasjonen ble nylig fjernet fra nett, etter at bildet over ble publisert i en kommentar på Facebok.
Bildet og teksten på sliden over er et ksempel på slik propaganda, denne gangen fra et samarbeid mellom bl.a. rederiforeningen og MARFO, brukt siden 2018.
Presentasjonen lå publisert på nettet frem til nylig, med udokumenterte påstander om at frivilligheten (implisitt de ideelle aktørene og miljøbevegelsen) ikke rydder hverken på rett sted eller til rett tid, og at man ikke kan stole på frivilligheten. Det brukes sterke ord og visualisering med krigsskip!
MARFO er Norges offentlige etat for tiltak mot marin forsøpling og het tidligere SOMM, Senter for Oljevern og Marint Miljø, og lå da under Samferdselsdepartementet, men ble i 2022 døpt om til MARFO og flyttet til Klima og Miljødepartementet.
Knytningene mellom “oljevernindustrien”, ja vi har en oljevernindustri som omsetter for store summer, og SOMM/MARFO er like åpenbare som de er sterke. Den nyansatte lederen i nyetablerte SOMM, senere MARFO, kommer direkte fra Kystverket, som gjennom årene har handlet utstyr og tjenester for hundrevis av millioner fra “oljevernindustrien”.
Betalt forskning og egeninteresser
Både statlige organer og store private premissgivere forsvarer sine grandiose planer for “strandryddebransjen” og videre forvaltning av våre offentlige ressurser til tiltak mot marin forsøpling på “forskning” og faglig alibi levert av kommersielle konsulentbyå.
Disse byråene er tett knyttet til de næringene og aktørene som vil kapitalisere og vokse på kommersiell strandrydding, og selv tilbydere av strandrydding!
I noen tilfeller er de til og med medlemmer og initiativtakere i formelle nettverk, som med pengestøtte fra staten (Innovasjon Norge m.m.), nettopp skal utvikle kommersielle løsninger for å drive med strandrydding.
Hvorfor er det ingen som har spurt om habilitet? Hvorfor er ikke miljøbevegelsen involvert? Hvordan kan dette skje i Norge, et sivilisert land, i 2022?
Kutt i statlige midler og skjev forvaltning – kvelertak på de ideelle aktørene
Samtidig som MARFO fra 2022 overtok forvaltningen av de statlige tilaksmidlene fra Klima og Miljødirektoratet, som vi alle trodde var myntet på frivilligheten, miljøorganisasjoner og lag og foreninger, reduseres tildelingen med 20 millioner, fra 70 til 50 millioner.
Av den faktiske tildelingen til strandrydding i 2022 ender samtidig bare rundt 10% av midlene hos ideelle aktører som driver praktisk fasilitering eller motivasjonsarbeid for frivillig strandrydding.
Nærmere 50% av det som ble delt ut endte opp hos offentlige og kommunale aktører, f. eks. friluftsråd og interkommunale avfallsselskap som allerede har både kommunal finansiering og nasjonale midler, og en relativt stor andel deles rundhåndet ut til kommersielle konsulentbedrifter.
Dette og tidligere kommunikasjon fra MARFO gir oss altså et klart signal om at det fra myndighetenes side ikke ikke er ønskelig at ideelle aktører som jobber med frivilligheten skal drive med strandrydding – til tross for de resultatene nettopp disse aktørene og frivilligheten har oppnådd de siste årene.
Hvor og når ble denne strategien vedtatt, og hvorfor har den ikke vært på høring?
Hvordan skal man holde liv i frivilligheten og de ideelle aktørene, når det offentlige tar økonomisk kvelertak?
Byråkratisering dreper engasjementet
Rydding av strandsøppel er noe som kan skje i organiserte former, men ofte skjer det også spontant når folk ferdes i naturen.
Konsulentbransjen, byråkratiet selv og de kommersielle aktørene har jobbet ut fra en ide og en plan om at strandryddingen skal organiseres og byråkratiseres. Statsforvalter og MARFO skal styre hvem som skal rydde hvor og når, og det legges stor vekt på registrering av data inn i til dels komplekse systemer.
Å samle data kan være bra, men å forsøke å kontrollere hvem som skal rydde hvor og når er et feilskjær som bare kan føre til lavere engasjement og dårligere utnyttelse av de ideelle og frivillige ressursene som finnes.
Det aller viktigste tiltaket for å sikre stor innsats med strandrydding er å senke terskelen for rydding, dvs. gjøre det så enkelt som mulig for hvem som helst å rydde, når som helst og hvor som helst.
Befolkningen må IKKE være i tvil om at det er greit at de rydder. Dersom folk får en oppfatning av at de må spørre først, søke om tillatelse, eller be om tildeling av spesielle områder, har man allerede tapt.
Tiltak for å motivere til og sikre en lav terskel for å delta i rydding er for eksempel:
- Gratis innlevering av innsamlet strandsøppel
- Gratis tilgang til hansker og ryddesekker
- Henting av depot av innsamlet avfall der det er krevende for de frivillige å selv frakte avfallet
- Gode informasjons- og motivasjonskampanjer, lokalt og nasjonalt
Alle disse funksjonene kan og bør dekkes enkelt og rimelig, uten kommersialisering, men for ren kostnadsdekning fra ideelle aktører, evt. lokale entreprenører og interkommunale selskap der det mangler ideelle aktører.
De fleste områder i Norge er allerede dekket av veletablerte aktører, men vilkårene for mange av dem har i løpet av 2021 og 2022 blitt vanskeligere og flere har mistet sine økonomiske forutsetninger og rammer – det går altså feil vei og vi risikerer at befolkningen langs kysten snart står uten et støtteapparat for strandrydding.
Frivilligheten er ikke død – Engasjement i befolkningen er fremtiden
Sannheten er at frivilligheten er mer engasjert enn noen gang. Skoleelevene gleder seg til vårryddingen, en dag der de får komme ut og gjøre noe fornuftig, der alle kan være stolte over å ha gjort noe for livet i havet.
Vi i In The Same Boat har flere tusen som står på venteliste for å være med å rydde!
Kajakk-klubber, bygdelag, båtforeninger, fotballklubber, surfere og mange mange flere – alle setter stor pris på å få være med å delta i den ene miljøsaken som absolutt alle stiller seg bak, og turen får en enda større mening, når man kan bidra med noe som gjør fremtiden tryggere for våre barn.
Ut over verdien av at frivilligheten rydder store mengder, bidrar deltakelsen til å spre kunnskap og holdninger. Denne effekten er enda viktigere og større enn den kortsiktige effekten av å rydde det som allerede er på avveie – det er folkets holdninger og kunnskap som gjør at vi i tiden fremover klarer å stanse ytterligere forsøpling.
Det eneste vi trenger – for å ta ut verdien i frivilligheten og folkets engasjement, er at vi som jobber med fasilitering og støtte av frivilligheten får fortsette å eksistere – og ikke byttes ut med profitører og unødvendig byråkrati.
Terskelen for å delta må ikke bli høyere – den må bli lavere – profitører og byråkrati vil aldri kunne erstatte folkets engasjement – for hvem vil rydde på frivillig basis, når noen andre tjener seg rike på det?
Frigjøring av midler til de egentlige løsningene – renovasjon og gjenvinning
Ved å velge de mest effektive løsningene for å rydde strender – dvs. fortsette å utvikle frivilligheten, vil man frigjøre midler som kan brukes til å bygge opp bedre renovasjonssystemer og skape verdikjeder der plasten får verdi gjennom gjenvinning.
I det lange løp er løsningen på plastproblemet å bygge en gjenvinningsindustri der brukt plast har større verdi en jomfruelig råvare, dvs. der det lønner seg å lage ny plast av gammel plast fremfor av olje. Kommer vi dit vil ingen kaste plast i naturen – for ingen kaster vel penger?
En viktig del av løsningen, og på kort sikt det mest effektfulle, både i Norge og andre steder i verden, er å forbedre renovasjonstilbudet, slik at det blir enklere og rimeligere å kvitte seg med avfallet.
Noen steder handler det om å tilby renovasjon der det ikke finnes i det hele tatt. Dette gjelder blant annet flere tusen fastboende, fritidsboliger og næringsdrivende langs Norges kyst, der et ikke er veiforbindelse i det hele tatt, eller dit man bare kommer seg over komplekse og kostbare fergesamband.
Her brennes og dumpes det ulovlig i stor skala, og mye av den ferske plastforsøplingen vi finner langs kysten i dag oppstår på denne måten.
Andre steder handler det om kostnader i verdikjeden, dvs. å utvikle en logistikk som er så effektiv at det lønner seg å sortere og transportere sorterte fraksjoner i store nok volum til at man kan drive økonomisk bærekraftig gjenvinning.
Norge kan gå foran i begge tilfeller, men det krever at politikere, byråkrater og avfallsbransjen er villige til å være løsningsorientert og ikke styre etter kortsiktig profitt og utdaterte planer – at midlene settes inn der de gir størst effekt.
Bærekraftig næring og grønn vekst er bra, men uten kompromiss
Det er ikke noe feil i økonomisk vekst i grønne næringer.
Utvikling av teknologi som løser miljøproblemer er noe vi ønsker og trenger, men det må ikke skje på kompromiss med miljø og sakens mål underveis, slik man nå ser innen strandrydding. Noen få aktørers ide om kortsiktig økonomisk gevinst, kan føre til at flere flere hundre millioner sløses bort på kommersialisering og byråkratisering, samtidig som man mister det som er bygget opp gjennom miljøbevegelsen ideelle satsning på strandrydding langs Norges kyst.
Det er dessuten en selvmotsigelse i å bygge opp en næring basert på et problem som skal fjernes.
Dersom man bygger opp aktører som har som rolle og inntektsgrunnlag å rydde søppel, vil disse ønske mest mulig søppel å rydde – de vil med andre ord ikke ha noen motivasjon for å redusere ytterligere forsøpling!
Kanskje er det ikke nødvendig å lønne personell for å traske rundt i terrenget og plukke plast i sekker, når innsatsviljen fra frivilligheten og lokalbefolkningen er voksende, og kanskje er det ikke nødvendig å engasjere kostbare kommersielle aktører til å drive med strandrydding, når de ideelle aktørene gjør det for en brøkdel av kostnadene – og kanskje med enda høyere kvalitet fordi motivasjonen ligger i å gjøre det så rent som mulig – ikke å tjene så mye penger som mulig?
Ved å satse på frivilligheten og de ideelle aktørene reduseres de totale kostnadene med å holde Norges kyst ren, og man frigjør dermed midler som kan brukes til forebyggende tiltak, f. eks. å etablere en fullverdig renovasjonstjeneste til alle de som bor langs kysten uten veiforbindelse, både fastboende, fritidsboliger og næringsdrivende – dette vil føre til en stor reduksjon av løpende forsøpling!
Tiden er inne, strandryddemiljøet må reddes før det er for sent.