Sannheter og myter om plastforsøpling

1. Fakta: Hvorfor er plastforsøpling et problem – hvilken skade gjør plasten?

Plast i naturen har følgende skadevirkning:

• • Kjemiske giftstoffer
    Dette er et lite omtalt problem, blant annet fordi forskningen på temaet er begrenset, men stadig ny forskning publiseres. Områder med mye plastforsøpling har så høy konsentrasjon av giftstoffer at om det var en arbeidsplass, ville den blitt stengt på dagen.

• • Mikroplast og nanoplast
    Når plast brytes ned, dannes små partikler som sprer seg i næringskjeden – også til mennesker. De kan både frakte miljøgifter og gi direkte fysisk skade, som blokkering i fordøyelse eller blodårer.

• • Mekanisk fare for dyr, fugl og fisk
    Plast fører til at dyr setter seg fast, skader seg, sulter eller drukner. Tap av dyreliv som følge av plast er godt dokumentert.

• • Visuell og estetisk effekt
    Forsøpling forringer naturopplevelser og ødelegger store områder som ellers ville vært verdifulle rekreasjons- og friluftsområder.

Plast som havner i havet kunne blitt gjenvunnet til ny plast, men i et større perspektiv er dette et marginalt poeng. Plasten som har vært på avveie i havet har i seg selv en begrenset verdi og kan ikke resirkuleres til høyverdig materiale, siden den mangler sporbarhet og dokumentasjon, og kan være både kraftig degradert og forurenset.   

Verdens årlige produksjon av plast ligger i dag på opp mot 500 millioner tonn, og bare 9-10% av dette blir resirkulert. I følge FN havner ca. 9 millioner tonn plast i havet pr. år. – altså ca. 1.8% av den totale produksjonen – og selv om det kan oppfattes som en liten andel av totalen, er denne mengden likevel et alvorlig problem for natur og mennesker. 

Mengden plast som ender opp i forbrenningsanlegg eller lagres i deponi, altså opp mot 90% av plasten som produseres, er dermed ikke først og fremst et forsøplingsproblem, men et ressurs- og bærekraftsproblem. 

2. Myte: Det meste av plasten kommer fra elvene i Asia

Dette er en myte som hadde sin storhetstid for noen år siden, men fortsatt lever. Sannheten er at det meste av plast i naturen er kortreist. I Norge har forskning (Mepex AS) vist at 77% av plasten som kan identifiseres kommer fra norske kilder.

Langs Norges kyst finner vi en del plast fra våre nærmeste naboland rundt Nordsjøen, men sjelden objekter som kommer fra andre kontinenter.

Minst 80% av plasten vi finner langs Norges kyst kommer fra industri og næringsvirksomhet, med hovedtyngde fra kommersielt fiske. I de nordligste delene av Norge kommer mindre enn 5% av plastforsøplingen vi rydder fra privat forbruk.

(Alle andeler beregnet ut fra vekt og ikke antall plastobjekter)

3. Myte: Forsøplingsproblemet kan løses med nye materialtyper

Både myndigheter og industri peker gjerne på teknologiske løsninger og nye materialer, når de blir konfrontert med sitt ansvar for forsøpling i havet, og gir inntrykk av at det er viktigere å prioritere materialutvikling enn å rydde opp plasten som allerede er i naturen. 

Teknologi og nye materialtyper vil en gang i fremtiden kunne øke gjenvinningsgraden og redusere bruken av jomfruelig olje – noe som er positivt. Men som løsning på forsøpling har dette begrenset eller ingen effekt i uoverskuelig fremtid. 

For de aller fleste bruksområder er materialer som ikke skader naturen, fortsatt mange tiår unna.

Når teknologiske løsninger brukes som argument for ikke å rydde opp eller investere i infrastruktur for avfallshåndtering, fungerer det i praksis kun som en ansvarsfraskrivelse, også kalt “grønnvasking”. 

Det betyr ikke at det er feil med utvikling av bærekraftige materialer, men at satsning på materialutvikling ikke er et argument som fraskriver noen for ansvar for tidligere og pågående forsøpling.  Materialutvikling handler mer om ressursbruk og bærekraft, enn det handler om forsøpling. 

4. Myte: Økt gjenvinning gir redusert forsøpling

I utviklingsland kan økt gjenvinning og bedre avfallshåndtering føre til redusert forsøpling, ettersom svakheter i eller mangel på avfallshåndtering og renovasjon, er en stor kilde til forsøpling.

I den vestlige verden har derimot omfanget av gjenvinning liten betydning for mengden forsøpling. Dette henger sammen med at forsøplingen ikke kommer fra avfall som kastes eller dumpes, men objekter som mistes ved uhell eller ulykker. Økt gjenvinning vil IKKE redusere mengden plast som mistes ved uhell og ulykker.

Ambisiøse planer og strategier for økt gjenvinning brukes ofte som et argument for at industrier eller næringsaktører IKKE skal bruke ressurser på å rydde opp tidligere forsøpling, og fungerer ofte som en ansvarsfraskrivelse. På denne måten overlates ansvaret til gjenvinningsindustrien og produsentene, og fokus fjernes fra situasjonene der avfall faktisk havner på avveie.

Det betyr ikke at gjenvinning ikke er bra – men at det ikke kan brukes som argument for å slippe unna ansvaret for forsøpling.

5. Myte: Vi kan slutte å rydde når alt er ryddet opp

Det finnes både politiske miljøorganisasjoner, interesseorganisasjoner og politikere som hevder at vi kan slutte å rydde opp forsøpling, eller at det ikke har vært viktig i utgangspunktet. 

Hensikten med å spre et slikt budskap er først og fremst å spare penger og fraskrive forsøpler for ansvar, og for noen organisasjoner, kanskje et forsøk på å fremme egen virksomhet i konkurransen om oppmerksomhet og finansiering?

Realiteten er at så lenge det finnes plast og andre materialer i emballasje, klær, utstyr, verktøy, kjøretøy og byggematerialer, vil noe av dette komme på avveie. Og det er absolutt nødvendig å fjerne dette fra naturen, for å redusere konsentrasjonen av mikroplast og giftstoffer.  

Plasten som er overlatt til naturen går i en stor og endeløs rotasjon, den flyter rundt i havet og fraktes gjerne fra sted til sted over mange år. Blant avfallet vi rydder i dag finner vi objekter som ble mistet for mer enn 50 år siden. Det betyr at det vi mister i dag, kan dukke opp på en strand om 50 år, og at vi vil måtte fortsette å rydde opp så lenge det finnes en moderne sivilisasjon som bruker plast og andre materialer. 

Mengden avfall fra privat forbruk går ned, siden folk flest har sluttet å bevisst kaste avfall i naturen. Samtidig går mengden industrielt avfall opp, fordi vi bruker en stadig større mengde plastbasert verktøy og utstyr i fangst, fiske, tansport, energiproduksjon og annen industri og anleggsvirksomhet.

Vi tror gode rutiner, kunnskap og teknologi kan redusere mengden av nytt avfall som tilføres naturen, men det er umulig å stanse all tilførsel, fordi det skjer uhell og naturkatastrofer, og fordi vi er mennesker, og gjør menneskelige feil. 

Enkelte strandryddeorganisasjoner og finansielle premissgivere har uttalt: “Målet vårt er å bli arbeidsledig”, implisitt at man rydder opp alt det gamle, og stanser alle nye utslipp – I virkeligheten er dette selvsagt utopi, og sannheten er at vi må fortsette å rydde opp i uoverskuelig fremtid, og gjøre det vi kan for å redusere belastningen plast og forsøpling påfører naturen og havet vårt.