Svar til Hanna Bauge, Fiskebåt
Marin forsøpling - Fiskerinæringens rolle
Kronikk av Rolf-Ørjan Høgset, In The Same Boat
I en kronikk av Hanna Bauge, kommunikasjonsrådgiver i Fiskebåt, publisert i Kystmagasinet 26. juni, kommer Bauge med en rekke påstander som etter vår mening gir et feilaktig bilde av situasjonen når det gjelder fiskerinæringens rolle i forhold til marin forsøpling langs Norges kyst.
Bakgrunn, Hauges kronikk:
https://www.kystmagasinet.no/fiskebat-hanna-bauge-kronikk/fiskerinaeringen-tar-ansvar-i-soppelrydding/2145333
Opprinnelig sak om Handelens Miljøfond, Nettavisen:
https://www.nettavisen.no/okonomi/du-betaler-regningen-til-lakse-milliardarene-nar-du-kjoper-plastpose/s/5-95-3096847
Også NRK har skrevet om saken:
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/splid-om-hvem-som-skal-betale-for-oppryddingen-av-soppel-langs-kysten-1.17952003
Rolf-Ørjan Høgset er styreleder og en av In The Same Boat stiftere. Siden 2017 har han vært heltids engasjert i kampen mot plast i havet og bygget opp det som i dag er en av verdens største aktører innen profesjonell opprydding i strandsonen.
I dag rydder In The Same Boat 70% av Norges kystlinje og 10% av verdens kystlinje, og er at av verdens mest populære frivillige tiltak med opp mot 10 000 søkere pr. år.
Vi tar for oss påstandene fra Bauges kronikk systematisk:
Bauge: “Selv om en stor andel av forsøplingen langs norskekysten kommer med kyststrømmen, så stammer fortsatt mye fra norske kilder.”
Fakta: Det er feil eller i beste fall svært upresist at en stor andel av forsøplingen langs norskekysten kommer med “kyststrømmen”. Ifølge en omfattende årelang undersøkelse fra Mepex kommer 77% av den identifiserbare forsøplingen langs Norges kyst fra norske kilder.
Vår erfaring, etter å ha ryddet kystlinjen fra Egersund til Kirkenes over 10 år, og fjernet mer enn 2000 tonn plast i strandsonen, er at det aller meste kommer fra Norge, noe kommer fra våre nærmeste naboer rundt Nordsjøen (Skottland, Island, Færøyene), mens vi en sjelden gang er så heldige å finne noe som har kommet fra land lengre sør i Europa.
En stor mengde kortreiste flaskeposter, er et artig og visuelt bevis på hvor kort søpla faktisk reiser. Vi kan ikke skylde på andre – søpla langs Norges kyst er først og fremst norsk, og vi synes det er ugreit at noen fortsatt prøver å få det til å høres ut som noe annet.
Bauge: “En betydelig del av plastposeavgiften fra Handelens Miljøfond går til kyst- og strandrydding, både fra husholdninger, landbruk, industri, skipstrafikk, oppdrett og fiskeri. Fiskerinæringen tar imidlertid også del i denne opprydningen, gjennom praktisk arbeid og finansiering. “
Fakta 1: Fiskerinæringen dekker ikke oppryddingen, hverken av sin egen forsøpling eller noen andres. Vi har i de 10 årene vi har drevet kun fått økonomisk hjelp fra EN stor fiskebåt – Einar Erlend.
Fakta 2: Bauge nevner mange andre kilder til forsøpling, trolig for å bagatellisere fiskerinæringens bidrag til plast i havet. Det hun utelater, er at i de mest forsøplede delene av Norges kyst, dvs. Nordland, Troms og Finnmark, kommer nå mer enn 80% av forsøplingen nettopp fra fiskerinæringen.
Hun utelater også at havbruk/oppdrett gjennom omfattende tiltak har halvert sin andel fra 10% til 5% gjennom det siste tiåret. I pressområdene i Finnmark øker samtidig fiskerinæringens andel.
Hauge ser ut til å ha glemt at hele bakgrunnen for hennes egen kronikk er at Handelens Miljøfond skal halvere sin finansiering av profesjonell storskala opprydding, fordi de ikke lenger vil ta kostnadene for sjømatnæringen.
Bauge: “Den norske fiskeflåten betaler mer enn 100 millioner kroner i året til forskning og utvikling, hvor det har vært gjennomført en rekke prosjekter for å redusere den marine forsøplingen fra fiskerinæringen. “
Spørsmål til Bauge: Hvor stor del av disse pengene har faktisk gått til forskning for å redusere marin forsøpling?
Vi har tilgode å se ny teknologi eller nye metoder som bidrar til å redusere forsøplingen.
Det finnes teknologi som gjør det enklere å spore opp tapt utstyr, men dette er utviklet av produsentene selv, for egen regning, og det er i svært liten grad tatt i bruk.
Bauge: “Flere titalls millioner kroner benyttes til opprydding av tapte fiskeredskaper gjennom Fiskeridirektoratets årlige havgående opprenskningstokt, samt deres opprydding i kyst- og fjordområder med egne fartøy.”
Fakta: Vi har hverken sett eller hørt noe om at Fiskeridirektoratet bidrar til å fjerne søppel fra strandsonen. Tiltakene som gjennomføres av Fiskeridirektoratet er først og fremst rydding av tapt redskap fra innrapporterte posisjoner og muligens også en del dregging i belastede områder. Det gjøres så vidt vi vet ingen opprydding av alt det som lander i strandsonen.
Det er etter norsk lov forbudt å forsøple og forurense, og forurenser er pliktig å dekke kostnadene og rydde opp etter seg. At det brukes ressurser på dette er enkelt og greit en bekreftelse på problemet, og samtidig at innsatsen ikke er stor nok – bare en brøkdel av det tapte utstyret blir fisket opp.
Bauge: “Den havgående fiskeflåten har bidratt til opprydding (…) 120 fartøy har deltatt i Fishing for Litter og samlet inn 1700 tonn fra norske havområder.”
Fakta: Fishing for Litter handler ikke om fartøy som har gjort en dedikert innsats for å samle opp søppel. Fishing for Litter har vært en ordning der forsøplingen man har fisket opp, som bifangst under normalt fiske, har vært mulig å levere gratis i utvalgte havner, i stedet for å kaste det tilbake på sjøen igjen.
Dessverre er det bare noen havner som har hatt dette tilbudet, og en andel av fartøyene. Mange båter har dermed fortsatt praksisen med å kaste oppfisket forsøpling tilbake på havet, fordi fiskerne har blitt stående med store kostnader og mye arbeid med forskriftsmessig innlevering når de har tatt avfallet med til land.
Bauge: “Produsentansvarsordningen vil fra 2027 dekke innlevering av oppfisket avfall på næringens regning.”
Fakta: I den norske versjonen av produsentansvarsordningen gjelder innlevering av avfall kun det som er fisket opp fra havet. Ordningen erstatter i stor grad Fishing for Litter – men man har i Norge gjort et tydelig skille slik at alt det som reker i land i strandsonen er utelatt fra ordningen.
Det betyr at alt det som ryddes av frivilligheten eller aktører som In The Same Boat, selv om kilden er den samme, må betales av den som gjennomfører ryddingen selv.
Bauge til NRK: “– Etter det (at det ble klart at produsentansvaret ikke ville dekke opprydding) har vi ventet på at de skulle komme til oss med et konkret forslag, men vi har ikke hørt noe fra dem.“
Fakta: Gjennom flere eposter med minst to direkte invitasjoner til dialog/møter har vårt konkrete forslag til rettferdig fordeling av kostnader til opprydding blitt presentert for Fiskebåt.
Vi har fått svar som viser at epostene er mottatt, men har ikke hørt fra Fiskebåt siden 21. januar, da vi også purret opp ønsket om møte.
Vårt forslag til løsning ligger for øvrig åpent og offentlig ute på våre nettsider under www.plasticfreeseafood.com
Det er viktig å rydde – det er vi alle enige om!
I en fersk undersøkelse fra Sentio Research kommer det frem at 91% av Norges befolkning er bekymret for forsøplingen av havet, og 73% mener at innsatsen mot forsøpling må økes.
I deler av Finnmark som vi ryddet første gang i 2023 har vi i år funnet like store mengder forsøpling som vi fant da vi ryddet første gang – det har altså blitt fylt opp på bare 3 år, og det er nesten utelukkende utstyr fra kommersielt fiske, trålkuler og store bruk, trål og snurrevad.
Spørsmålet vi vil rette til Bauge er enkelt – Hvem er det Bauge mener skal ta regningen for jobben vi gjør – eller mener hun at søpla bare skal få bygge seg opp langs kysten?
Det vil ikke komme noen revolusjonerende løsninger som stanser forsøpling fra fiskerinæringen de nærmeste årene. Utstyret som brukes er av plast, og man vil fortsatt være utsatt for uhell som gjør at utstyr slites eller blåses på havet.
Vi må fortsette å rydde i mange tiår fremover – og kostnadene må dekkes.
Det har vært mange hyggelige møter med Hanna Bauge fra Fiskebåt, og de andre interesseforeningene for fiskerinæringen, helt siden vi etablerte In The Same Boat i 2017.
Målet har vært å ha en god og konstruktiv dialog, men de gode samtalene har ikke ført til noen form for innsats eller drahjelp fra de store aktørene i fiskerinæringen – Vi står fortsatt alene i kampen og er avhengig av godvilje og støtte fra andre enn fiskerinæringen, for å rydde fiskeutstyret som lander i strandsonen.
Vi har for lengst tilbudt næringen å være med på et spleiselag, som er så rimelig for hver enkelt aktør, at det ikke finnes noe økonomisk argument for å la være å delta – det som skal til for å holde forsøplingen nede langs kysten vil knapt være merkbart på bunnlinjen til fiskeriene.
I stedet for å være den største kilden til forsøplingen på kysten, har fiskerinæringen mulighet til å være en del av løsningen, gjennom å ta sin andel av kostnaden med å rydde opp, og ved å fortsette å jobbe med teknologi, kunnskap og holdninger.
Nå har vi ryddet fiskerinæringens forsøpling i 10 år – vi er i praksis en del av fiskerinæringens verdikjede – og det er på tide at de store rederiene er med på spleisen. Vi ser frem til å få flere rederier med på laget, og vi blir dypt skuffet om de svikter oss og fremtidens generasjoner.
Sammen kan vi holde kysten ren og frisk. De som deltar vil ikke lenger være kjernen av problemet, men kan heller være stolte av å være en del av løsningen, i havnasjonen Norge, verdens mest bærekraftige fiskerinasjon.